17. Mai er en fin dag, men ikke for alle.
Enten det er første 17.mai uten barn, etter at ønske trådde inn for fullt. Eller det er nok en 17.mai uten barn. Det gjør vondt.
17.mai omtales i samfunnet vårt som barnas dag. Hvordan blir en slik dag om du bærer på en sorg over å selv ikke ha barn? Det kan både oppleves som at barn er inngangsbilletten til å delta på denne dagen. Som ufrivillig barnløs kan derfor flere kjenne ekstra på utenforskap og ensomhet på en dag som i dag.
Det er også helt normalt å kjenne ekstra på misunnelse, urettferdighet og lengsel. I byens gater, utenfor vinduet, i media og på sosiale medier eksponeres vi av glede, barnerop og hurra. Det vi ser og hører kan være i stor kontrast til hvordan du har det inni deg. Noen trekker seg helt tilbake på en dag som i dag, andre blir med på det som skjer og skjuler smerten de bærer med seg.
Her er en sann historie, med tillatelse til å dele anonymt, fra et par jeg følger opp under IVF behandling. Dette er deres opplevelse, og er ikke representativ for alle.
Jeg hadde en samtale nå rett før 17.mai med et par som har forsøkt å få barn i flere år. Dette blir deres fjerde 17.mai uten egne barn. De har deltatt på dagen tidligere, vært med i selskap og levd i håpet om at det en dag også er deres tur å ha med sitt eget barn.
Han holder rundt henne, hun gråter. Tårene renner ned på kinnet hennes. Jeg rekker henne et papir. «Bare gråt», vi har god tid sier jeg til henne. Hun klarer ikke å stoppe å gråte på ganske lenge. Han begynner å snakke, mens han holder hånda hennes.
– Det er ikke bare på 17.mai vi har det vondt. Det er hver dag uten barn. Og det har nå blitt til 1460 dager. Jeg setter det litt på spissen, for vi har absolutt gode dager også, sier han, men det ligger der alltid som et slør over alt vi gjør. Så blir 17.mai som en kniv i den sorgen vi hver dag trener oss å leve med.
Hun ser opp, tørker bort noen tårer og legger til at det er så mye vi ikke får ta del i:
– Jeg unner alle mine venner barn og familie, men jeg har så lyst til å være en del av det. Dele den opplevelsen sammen. For hvert år som går blir deres barn eldre, det kommer nye barn til, men vi står på akkurat samme plass. Jeg blir så lei meg på grunn av mange ting, forteller hun og fortsetter:
– Jeg har ikke lyst til å være hun som alltid strever, som andre alltid må ta hensyn til eller være den som trenger å trekke meg tilbake fordi det gjør for vondt. Jeg har lyst til å være med, men i år vet jeg ikke om jeg orker å delta på det våre venner og familie har planlagt. Og det gjør så vondt å kjenne på følelsen av at jeg ikke orker å være sammen med de jeg er glad i heller. Hvem er jeg da lissom? Hvem har jeg?
Vi snakker mye rundt disse tankene og følelsene og de lander etter hvert på at det er greit å gjøre noe annet på 17.mai i år. Det gjør fortsatt vondt, fordi de skulle ønske det var annerledes. Men det gjør også godt å erkjenne og anerkjenne hvordan man har det akkurat nå, og legge til rette for de behovene.
De skrev ned forslag på lapper, som de presenterte til hverandre. Og landet på at en fjelltur, med medbrakt mat og champagne var det de trengte akkurat i år.
Han gir henne et kyss og sier han er stolt av henne. Jeg er stolt av dem begge to. Å vise sårbarhet, våge å være i den og kjenne på de følelsene som ligger i det, koster mye. Men kan også gi innsikt til å ta gode valg for der man er akkurat nå.
Hvorfor deler jeg dette? Fordi de er ikke alene, du er ikke alene. Fordi det er ekte mennesker og ekte følelser.
Vis hensyn – det koster så lite og betyr så mye.
Men hva er det jeg legger i det å vise hensyn?
Aksepter om noen takker nei til en invitasjon. Da skal du vite at de setter enormt stor pris på å få invitasjonen. Det handler om å føle seg inkludert. Det handler ikke om at de ikke vil være sammen med deg. De skulle mer enn alt vært sammen med deg og delt gleden, men sorgen tar for stor plass på en dag som i dag.
Send en melding. Det kan holde med et hjerte. Det å kjenne på følelsen av at noen vier meg en tanke på en slik dag betyr mye.
Alt godt.
Mari – @fertilitetscoachen