Derfor ble Mari en viktig støttespiller
«Hei, det er Mari». Stemmen som først møtte Tonje Frøystad Garvik og Lene Sleperud hos Medicus, tilhørte fertilitetscoach Mari Fevaag Heger. De visste det ikke da, men ordene hennes skulle følge dem gjennom forventninger, skuffelser, håp, sorg – og glede.
Da Lene og Tonje, som ble kjent som «Farmen-paret» i 2018, kontaktet Medicus, skulle de egentlig bare sjekke hvordan det sto til med fertiliteten.
På telefonen møtte de Mari. En varm og energisk samtalepartner som hjelper par og single med å forstå og akseptere virvaret av følelser som ofte oppstår under en IVF-prosess.
Som samtalepartner og coach gjør Mari prosessen lettere, både for hodet og hjertet.
Mange kjenner Mari fra før – fra instagramkontoen @fertilitetscoachen. Der deler hun raust av råd og egne erfaringer – og overøser sine 5 500 følgere med et engasjement for normalisering av assistert befruktning.
Lene og Tonje fikk umiddelbart en god tone med trønderen.
– Mari var så fin. Måten hun tok imot oss på, måten hun lyttet til oss og tilrettela – det betydde så mye, forteller Tonje.
Lene legger bekreftende til:
– Vi følte en trygghet fra første stund.
Egginnsett på storskjerm
Etter fertilitetsundersøkelsene fant paret ut at Lene hadde lavere eggstokkfunksjon enn Tonje. De bestemte seg derfor for å sette i gang behandling – barn var ingenting å vente med. Lene ble første kvinne ut.
Finn ut mer om fertilitetssjekken som utløste startskuddet
To uker og en hormonkur senere stirret de spente på skjermen ved gynekologstolen. 10 egg ble hentet ut – og deretter fryst ned, ettersom Lenes progesteronnivå hadde steget for tidlig. For å kunne gjennomføre et vellykket svangerskap er det viktig at nivået av dette hormonet er riktig.
Derfor måtte Lene og Tonje vente en hel syklus før før et befruktet egg kunne plasseres i livmorslimhinnen. Så var det bare å vente på at egget skulle feste seg, og embryoet begynne å vokse.
Mari forsikret dem om at det nå var ingenting de kunne gjøre fra eller til. Nå var det opp til embryoet selv. En sannhet som var enkel å høre, men vanskelig å akseptere.
Lene ble raskt bekymret for at noe hun gjorde skulle forhindre den videre utviklingen.
– Jeg sendte Tonje mange, mange meldinger: Kan jeg bade? Kan jeg løpe? Selv om Mari allerede hadde bedt meg om å leve og trene som normalt, gikk jeg rundt og strammet alle muskler, knep og håpet at egget skulle feste seg, forteller Lene.
Tabben som gjorde nedturen brattere
Siden egget nå var befruktet, og lå på helt riktig plass, nærmest forventet Lene og Tonje at de skulle bli gravide. De snakket om fremtiden, om et liv med barn, om hvordan det skulle bli. Ville det bli gutt eller jente? Hvilket navn skulle barnet få?
– «Nå må jeg være forsiktig. Jeg er jo gravid». Det tenkte jeg fra første stund, forteller Lene.
Paret droppet vin, snus, upasteuriserte oster og spekemat.
– Det var den største tabben vi gjorde: å leve som om Lene var gravid mens vi ventet på å ta graviditetstest, sier Tonje.
Forventningene og gleden bygget seg opp mot dagen testen skulle tas – nøyaktig 10 dager etter egget ble satt inn. Lene sov ikke. Tonje var skjelven.
Da graviditetstesten viste kun én fattig strek, ble nedturen tøff å takle.
– Jeg tror aldri jeg har vært så lei meg. Jeg følte en enorm fortvilelse og håpløshet over at det ikke satt. Jeg har aldri spontanabortert, men da egget ikke festet seg, følte jeg absolutt at jeg hadde mistet noe, sier Lene.
Da var det godt å støtte seg på Mari i Medicus.
– En negativ graviditetstest kan for mange oppleves som et tap av en graviditet. En drøm som blir knust. Dette tapet kan utløse en sorg. Og den sorgen må bearbeides, forklarer hun.
Når usikkerheten og frykt kommer ut som sinne
Å bearbeide sorg, er en øvelse mange synes er krevende. Når det føles lettest å stenge seg inne, er det beste grepet å åpne opp.
Ofte blander flere andre følelser seg inn, som redsel og usikkerhet.
– Jeg syntes det var utfordrende å si at jeg var redd for å være utilstrekkelig. Å si «Jeg er redd for at jeg ikke klarer å lage et barn. Jeg er redd for at jeg ikke er nok», forteller Lene.
Hun skammet seg over følelsene sine, og la lokk på dem. Men de kom ut likevel – som sinne og aggresjon.
– Jeg har litt vanskelig for å vise følelser, så når jeg blir skuffa og lei meg, kommer det oftere ut som sinne enn som gråt.
Derfor ble det viktig å finne et språk for det som foregikk på innsiden. For det som var vanskelig for Lene, var ikke nødvendigvis det Tonje følte på.
Mari ga dem verktøy for å finne et felles språk, og det hjalp dem.
Hadde lyst til å gi opp
Lærdommen skulle vise seg å bli nyttig for paret – raskere enn de ønsket. For heller ikke det andre forsøket resulterte i graviditet, og nå var alle eggene de hadde hentet ut, brukt opp.
Dermed måtte de ta fatt på en ny, krevende sprøytebehandling – og babydrømmen ble atter en gang utsatt.
– Vi måtte begynne helt fra start igjen. Men denne gangen klarte vi heldigvis å snakke mer om det, sier Lene.
– Vi lærte nok en god del av første runde. Den gangen ble det mye sinne og aggresjon. I runde nummer to klarte vi i større grad å kommunisere og trøste hverandre, legger Tonje til.
Men på dette tidspunktet begynte også tvilen å melde seg.
– Jeg ville bare gi opp. Jeg kjente at jeg verken hadde tålmodighet eller motivasjon til å orke mer, spesielt siden alt så så fint ut i den siste runden. Veien fra topp til bunn var så kort, og jeg begynte å stille spørsmål ved om det var verdt det. Om jeg orka å starte helt på nytt, forteller Lene.
Da var Mari god å ha. Hun gjorde dem trygge på at så lenge Medicus ikke sa «stopp», hadde Lene fortsatt god mulighet til å bli gravid.
– Det var ikke enkelt å tenke positivt hver dag, men vi hadde mange fine samtaler med Mari. Det er ikke uvanlig å trenge flere forsøk, så vi fortsatte å prøve. Klinikken har jo mye mer erfaring enn oss, sier Tonje.
– Kanskje det går denne gangen?
De var ennå ikke klar over det, men endelig var de inne i sin siste runde. Det startet derimot ikke så rosenrødt. Også denne gangen steg Lenes progesteronnivå for tidlig. Dermed måtte eggene igjen fryses.
– Vi hadde jo vært innom fryseforsøk tidligere, så nå var vi mer forberedt på at det kunne skje. Dermed ble ikke veien fra topp til kjeller så bratt, forteller Lene.
Denne gangen valgte de å løse det ved å føre Lene i en såkalt kunstig overgangsalder.
Behandlingen funket. 4 egg ble suksessfullt hentet ut og lagt på frys.
– Det var en enorm lettelse. Lene ringte og fortalte det da jeg var på vei hjem på juleferie, og tårene begynte å trille. Det var først da jeg virkelig innså hvor stor påkjenning det er å være sammen med en person som går gjennom IVF, sier Tonje.
Med 4 egg ute visste de at det nå var minst 8 måneder til neste forsøk. Og sannsynligheten for at en av disse skulle sitte var stor.
– Jeg kjente på en lettelsen, og tenkte «Kanskje det går denne gangen?», sier Lene.
Og det gjorde det.
Vil du høre mer om Lene og Tonjes reise med IVF? Sjekk ut samlesiden med artikler, film og podcast
